karlsons inspirasjon

I Bergen leste jeg mye. Først leste jeg Hunter S. Thompsons Fear and Loathing in Las Vegas, for øvrig er et lite kunstverk jeg ville plassere i samme gate som Marcel Duchamps pissoar. Deretter var jeg ganske sliten og hadde behov for en type galskap jeg kjente til. Jeg søkte meg til Lindgrens Karlson På Taket, fordi den preges av lett galskap, søt humor og godhet. Dessuten har jeg hatt lyst til å lese de to første siden jeg leste den siste i sommer og lo så veggene ristet.

"Lillebror visste ikke hva inspirasjon var for noe. Men Karlson forklarte at det var en slags sykdom som gikk løs på alle bildemalere, slik at de bare ville male og male og male i stedet for å sy spøkelsesdrakter.

Dette sitatet er så godt at jeg ville skrive det inn her. Det har røtter i grekernes inspirasjonsbegrep, men er langt bedre formulert. (Gjett tre ganger hva lillebror gjør mens Karlson blir overfalt av inspirasjonen.)

skrekk og takksigelser

min fine samling av dikt er sendt inn til forlag! skrekk, gru og grenseløs stolthet. Med vekt på skrekk og gru, for jeg har aldri noensinne våget å sende inn noe før, til noen.

Og alltid skal noen takkes, i dette tilfellet Silje som hjalp meg å sette sammen, kritisere på mild og vennlig måte og alltid leke interessert,

og Kristian, som ikke alltid leker interessert, men som er i stand til å mase, mase, mase for at jeg skal våge, og setter ultimatiumer jeg ikke kan bekjempe - enten sender du inn, eller så får du ikke ringe meg.

Altså sendte jeg inn.

en fortelling

Jeg har skrevet en fortelling på nøyaktig 61 dikt. Jeg skal våge å sende den fra meg snart, snart - snart har vart en stund allerede - men det spiller ingen rolle, jeg skal faktisk gjøre det snart. Så snart som denne uken, kanskje.

litt stolt av at jeg har klart det, men så hadde jeg neppe klart det uten støtte fra nære venner og Kristian. Den sistnevnte er min sterkeste drivkraft til å faktisk sende inn.

Forord til Dorian Gray

Oscar Wilde har filosofert mye over "skjønnhet" og "kunst". Som forord til "picture Of Dorian Gray", en simpelthen fantastisk roman med nettopp dette som tema, skriver han en definisjon om kunst som nesten kunne vært Tramteaterets Renoires. Jeg klipper den like godt inn her.

(på norsk, ettersom min utgave var på norsk - jada, jeg vet at denne skulle vært lest på engelsk, men den norske utgaven var så usedvanlig nydelig. Og merk dere det adjektivfylte språket - en direkte konsekvens av min lektyre.)


En kunstner er den som skaper det skjønne. Å åpenbare kunsten og å skjule kunstneren er kunstens mål. En kritiker er den som kan overføre sitt inntrykk av skjønnhet til en ny form eller et nytt materiale.
Den høyeste, så vel som den laveste form for kritikk er en slags selvbiografi.
De som finner uskjønne meninger i det skjønne er fordervede uten å være sjarmerende. Det er en feil.
De som finner skjønne meninger i det skjønne er de dannede.. For dem er det håp.
De er de utvalgte for hvem skjønne ting bare betyr Skjønnhet.
Det finnes ikke noe slikt som en moralsk eller umoralsk bok. En bok er godt eller dårlig skrevet. Det er det hele.
Det nittende århundres avsky for realismen er Calibans raseri over å se sitt eget ansikt i et speil.
Det nittende århundres avsky mot romantikken er Calibans raseri over ikke å se sitt ansikt i et speil.
Menneskets moralske liv utgjør en del av kunstnerens matreriale, men kunstens moral består i å anvende et ufullkomment middel på en fullkommen måte. Ingen kunstner ønsker å bevise noe. Til og med ting som er sanne kan bevises.
Ingen kunstner har etiske sympatier. Etisk sympati hos en kunstner er en utilgivelig stilistisk maner.
Ingen kunstner er noengang morbid. Kunstneren kan uttrykke alt.
Tanken og språket er kunstnerens instrumenter i kunstnen. Synden og Dyden er kunstnerens stoff. Når det gjelder form, er musikerens kunst modellen for alle kunstarter. Når det gjelder følelse, er skuespillerens kunst modellen.
All kunst er på samme tid overflate og symbol. De som går under overflaten, gjør det på eget ansvar. De som tyder symbolene, gjør det på eget ansvar. I realititeten er det tilskueren, ikke livet, kunsten gjenspeiler.
Meningsforskjell om et kunstverk viser at verket er nytt, mangfoldig og levedyktig.
Når kritikerne er uenig, er kunsten i balanse med seg selv.
Vi kan tilgi at en mann skaper noe nyttig, så lenge han ikke beundrer det. Den eneste unnskyldning for skape noe unyttig, er at man beundrer det grenseløst.
All kunst er unyttig.