Van Gogh møter engelsk scifi

Det har vært nevnt før at jeg elskr Van Gogh. Du skal ikke lete mye før du ser at jeg er glad god fantasy og scifi. Sterkt inspirert av Doctor Who har jeg begitt meg ut på min egen Imploding Tardis, i olje og på det største lerret jeg kunne oppdrive uten for mye styr (og utstyr). Dette er et prosjekt som vil ta noen år.

(Fortsettelsen på et gammelt tema.)

høsten 2010

Skisse fra seinhøsten 2008:

Endelig resultat fra seinhøsten 2010:

storm i et vannglass

En av nettene jeg tilbragte i Bergen, ble magisk sommervakker. Jeg gjorde en dagligdags ting, og fant en masse fargemønstre, lysspill og kombinasjoner jeg ikke klarte å fange inn.

Jeg prøvde å ta det opp på film, men ved andre forsøk ble det bare halvparten så pent. Det ble halvparten så pent, så det er verdt å legge ut her.

<

Neste prosjekt? Lære å redigere filmfiler. Med musikk.

ved sengekanten

Det finnes som sagt en hel liten serie med bilder i gult og blått, som alle sammen handler om sårbarhet på ulike vis. Ved sengekanten;



Hva dere ser her er fremdeles et veldig, veldig tidlig utkast. Formen på sengen, formen på døren og formen på personen skal arbeides mye mer med, og jeg eksperimenterer med hvor jeg skal legge skyggene av mørkere gult, orange og muligens litt rødt.

magisk musikk

Sent om natten. Etter at en har lagt seg, men uten at en sovner, fordi kroppen ikke vil falle til ro. Da ligger jeg i mørket og hører musikk, mens jeg fester øynene på datamaskinen, som produserer musikken. "Filmspelar", det automatiske programmet som lady Linux Lazarus bruker når hun spiller av lyder, lager fantastisk vakre mønstre som fyller hele skjermen. Så lar jeg Ladyen spille av musikk og farger inne i hodet mitt, og som alltid når jeg ser på skjønnhet som utvikler seg, når jeg ser på kaleidoskopmønstre, ønsker jeg at jeg kunne fryse bildet.

Det må en være mer datadyktig for å få til. Derfor hender det at jeg må fare opp av sengen, sette musikken på pause (og dermed fryse bildet samtidig) og lage en skisse av bildet som trer frem.

skygger og treknuter

Sad Lisa har en viss utvikling, men i noen uker har hun stort sett hengt på veggen min og sett slik ut:



bladrankene/skyggene forsvant. I stedet vokste det frem bittesmå fosterliknende figurer i søylene, omtrent som om de var trær med knuter på. Figurene ble veldig mye tydeligere på bildet enn de er på maleriet, mye fordi de hvite anstrøkene kommer så godt frem. Bakgrunnen ble veldig mye mørkere, og jeg liker det slik. I neste omgang skal jeg videreutvikle søyleformen og selve formen på "Lisa".