hva tiden forsvinner i

Selv om det er taust, er det ikke stille. Jeg strikker lappeteppe, nr. 2, faktisk, for det første befinner seg nå i Polen hos min kusine. Det er morsomt, det er pent, og det er langtekkelig.

nytt prosjekt?

Og nå som jeg endelig med god samvittighet kan begynne på nye, store prosjekter har jeg tenkt litt på nye motiver. Jeg ble anbefalt å gjøre om en av mine strektegninger til maleri, og det har jeg muligens lyst til - dette er derfor sannsynligvis det nye prosjektet:



som alle andre anstendige kunstverk må nok dette vente til jeg har råd til et nytt, stort og fint lerret. Det tar kanskje en uke eller to til. I mellomtiden får jeg leke meg med det fine lerretet jeg fant.

nestsiste hånd

Se!

"Din Tittel" nærmer seg endelig, endelig ferdig. Vi har i hvert fall kranglet ferdig, tror jeg, og hvis bare oljemalingen vil tørke skikkelig kan jeg få lagt siste hånd på verket. Jeg fikk et gjennombrudd siste uken, hvor jeg plutselig skjønte hvordan det skulle være, og på vår herlige malekveld fikk jeg lagt det jeg tror er nestsiste hånd på verket. Som dere kan se, det ble hvitt, men jeg har beholdt strømmer av farger knyttet opp til figurene - det forble levende på den måten. Ikke store forskjeller fra før, men likevel er det disse forskjellene jeg har lett etter - nå har nemlig strømmene et mål og en mening. Jeg har litt igjen i midten nederst, og så skal jeg erklære meg ferdig med mitt første store og private kunstprosjekt på lerret.

varme sommernetter

I kveld har jeg og Silje hatt "malekveld" - en tradisjon fra vi var fjorten og lykkelige, og som vi nettopp av den sistnevnte faktoren stadig kommer tilbake til. Malekvelder kan utføres når som helst, men de passer best på varme sommerkvelder - akkurat slike kvelder som ligger over Trondheim nå. Den gang varte de gjerne nærmere tolv timer og en sovnet utmattet i morgenens første solstråler rundt fem, for så å våkne med malingsflekker på nesen og en smule ør av oljedunstene i våre lukkede rom. I dag har vi presset kveldene inn i en mer forstandig bane, og avslutter ved siste bussen hjem. Det blir dog noen pene bilder av det likevel, og ikke minst en del særdeles trivelige timer, og arbeidet skjer stadig til tonene av irsk og grenseløs vakker musikk.

I kveld har vi arbeidet på ett bilde hver, Silje har fikset og jobbet på et allerede påbegynt ett av kaosmannen, som endte opp med å se slik ut:


mens jeg har begynte på et nytt og interessant vesen, som du ser her:


Bildet skulle egentlig bli en reproduksjon av et bilde jeg malte for noen år siden, men forandret seg stadig underveis. Det er malt på en papplate noen andre forkastet (bokstavelig talt, ettersom jeg fant den ved et søppelspann) og jeg synes spenningen mellom den brune bakgrunnen og den hvite grunningen skaper en fin ramme rundt bildet, skjønt den trenger noe mer bearbeiding. Uansett deilig å jobbe på noe annet og nytt noe som ikke heter "din tittel".

min første virkelig store kunstopplevelse stammer fra jeg var tolv. Da skulle vi male et bilde av en stor kunstner, og jeg endte opp med Van Goghs stjernenatten.

se hva som skjer

se hva som skjer når jeg blir sittende oppe en natt, og oppdager at jeg har paint på startlisten. Jeg har ikke lekt med paint siden jeg var bitteliten og gikk på barneskolen, så dette var kjekt.

blå tegneserie

Siden mars omtrent har det, overraskende nok, dukket opp små tegneserier i hodet mitt. Jeg aner ikke hvorfor, for jeg har absolutt ingen tradisjon for tegneserier, og i grunnen ikke talentet heller - det overlater jeg søstrene Ida og Eli Anne Søland (og Jackson).

Men jeg skisser dem nå ned likevel, så får vi se hva det blir til. Kanskje det kan utformes til et motiv eller noe, kanskje jeg faktisk har lyst til å skulpturere det hele i en serie. Oasis, Estafolk!