A lovely World

"Painters"

Eighty years, an old lady now, sitting on the front porch
Watching the clouds roll by
They remind her of her lover, how he left her, and of times long ago.
When she used to color carelessly painted his portrait
A thousand times-or maybe just his smile-
And she and her canvas would follow him wherever he would go
'Cause they were painters and they were painting themselves
A lovely world.

Oil streaked daisies covered the living room wall
He put water-colored roses in her hair
He said, "Love, I love you, I want to give you mountains, the sunshine,
the sunset too
I just want to give you everything as beautiful as you are to me
'Cause they were painters and they were painting themselves
A lovely world.

So they sat down and made a drawing of their love, an art to live by
They painted every passion, every home, created every beautiful child
in the winter they were weavers of warmth,
in summer they were carpenters of love
They thought blue prints were too sad so they made them yellow
'Cause they were painters and they were painting themselves
A lovely world.

Until one day the rain fell as thick as black oil
And in her heart she knew something was wrong
She went running
through the orchard screaming,
'No God, don't take him from me!,'
But buy the time she got there, she feared he already had gone
She got to where he lay, water-colored roses in his hands for her
She threw them down screaming, 'Damn you man, don't leave me
with nothing left behind but these cold paintings, these cold portraits
to remind me!

He said, 'Love I leave, but only a little, try to understand
I put my soul in this life we created with these four hands
Love, I leave, but only a little this world holds me still
My body may die now, but these paintings are real.'
So many seasons came and many seasons went
and many times she saw her loves face watering the flowers,
talking to the trees and singing to his children
And when the wind blew, she knew he was listening,
and how he seamed to laugh along, and how he seemed to hold her
when she was crying
'Cause they were painters and they were painting themselves
A lovely world.

Eighty years, an old lady now, sitting on the front porch
Watching the clouds roll by, they remind her of her lover
how he left her and of times long ago, when she used to color carelessly,
Painted his portrait a thousand times, or maybe just his smile,
and she and her canvas would follow him wherever he would go
Yes, she and her canvas still follow
Because they are painters and they are painting themselves
A lovely world

(Jewel)

manglende maling

Tausheten de siste månedene skyldes litt lappeteppestrikking, men det kan vel så godt skyldes et rent praktisk problem; jeg er i ferd med å gå tom for maling. "Din tittel" tok omtrent absolutt alt jeg eide av hvitmaling, det være seg olje eller akryl, og tilsvarende det meste av blå, gul og grønt. Tilbake har jeg enorme mengder svart, en nesten meningsløs farge i store tuber, og som likevel følger med hvert eneste malesett jeg noensinne har kjøpt. Jeg har også endel rødmaling igjen, av mer uklare årsaker, som jeg gjerne skulle bli kvitt.



Motivet over skal jo være litt aggressivt, på et vis, dynamisk i farge og form. Her er det likevel ikke mer enn såvidt påbegynt, som et førsteutkast. Planen er å fikse på formen så den blir strammere, samt å muligens erstatte rødfargen med noe annet, gjerne noe lysere og mer metallisk. Kanskje skal bakgrunnen forbli hvit, men da i så fall med fargepletter, litt som teknikken i din tittel. Vi får se hva det blir til.

Og moralen er som følger, jeg ønsker meg maling til jul.

hva tiden forsvinner i

Selv om det er taust, er det ikke stille. Jeg strikker lappeteppe, nr. 2, faktisk, for det første befinner seg nå i Polen hos min kusine. Det er morsomt, det er pent, og det er langtekkelig.

nytt prosjekt?

Og nå som jeg endelig med god samvittighet kan begynne på nye, store prosjekter har jeg tenkt litt på nye motiver. Jeg ble anbefalt å gjøre om en av mine strektegninger til maleri, og det har jeg muligens lyst til - dette er derfor sannsynligvis det nye prosjektet:



som alle andre anstendige kunstverk må nok dette vente til jeg har råd til et nytt, stort og fint lerret. Det tar kanskje en uke eller to til. I mellomtiden får jeg leke meg med det fine lerretet jeg fant.

nestsiste hånd

Se!

"Din Tittel" nærmer seg endelig, endelig ferdig. Vi har i hvert fall kranglet ferdig, tror jeg, og hvis bare oljemalingen vil tørke skikkelig kan jeg få lagt siste hånd på verket. Jeg fikk et gjennombrudd siste uken, hvor jeg plutselig skjønte hvordan det skulle være, og på vår herlige malekveld fikk jeg lagt det jeg tror er nestsiste hånd på verket. Som dere kan se, det ble hvitt, men jeg har beholdt strømmer av farger knyttet opp til figurene - det forble levende på den måten. Ikke store forskjeller fra før, men likevel er det disse forskjellene jeg har lett etter - nå har nemlig strømmene et mål og en mening. Jeg har litt igjen i midten nederst, og så skal jeg erklære meg ferdig med mitt første store og private kunstprosjekt på lerret.

varme sommernetter

I kveld har jeg og Silje hatt "malekveld" - en tradisjon fra vi var fjorten og lykkelige, og som vi nettopp av den sistnevnte faktoren stadig kommer tilbake til. Malekvelder kan utføres når som helst, men de passer best på varme sommerkvelder - akkurat slike kvelder som ligger over Trondheim nå. Den gang varte de gjerne nærmere tolv timer og en sovnet utmattet i morgenens første solstråler rundt fem, for så å våkne med malingsflekker på nesen og en smule ør av oljedunstene i våre lukkede rom. I dag har vi presset kveldene inn i en mer forstandig bane, og avslutter ved siste bussen hjem. Det blir dog noen pene bilder av det likevel, og ikke minst en del særdeles trivelige timer, og arbeidet skjer stadig til tonene av irsk og grenseløs vakker musikk.

I kveld har vi arbeidet på ett bilde hver, Silje har fikset og jobbet på et allerede påbegynt ett av kaosmannen, som endte opp med å se slik ut:


mens jeg har begynte på et nytt og interessant vesen, som du ser her:


Bildet skulle egentlig bli en reproduksjon av et bilde jeg malte for noen år siden, men forandret seg stadig underveis. Det er malt på en papplate noen andre forkastet (bokstavelig talt, ettersom jeg fant den ved et søppelspann) og jeg synes spenningen mellom den brune bakgrunnen og den hvite grunningen skaper en fin ramme rundt bildet, skjønt den trenger noe mer bearbeiding. Uansett deilig å jobbe på noe annet og nytt noe som ikke heter "din tittel".

min første virkelig store kunstopplevelse stammer fra jeg var tolv. Da skulle vi male et bilde av en stor kunstner, og jeg endte opp med Van Goghs stjernenatten.