Forord til Dorian Gray

Oscar Wilde har filosofert mye over "skjønnhet" og "kunst". Som forord til "picture Of Dorian Gray", en simpelthen fantastisk roman med nettopp dette som tema, skriver han en definisjon om kunst som nesten kunne vært Tramteaterets Renoires. Jeg klipper den like godt inn her.

(på norsk, ettersom min utgave var på norsk - jada, jeg vet at denne skulle vært lest på engelsk, men den norske utgaven var så usedvanlig nydelig. Og merk dere det adjektivfylte språket - en direkte konsekvens av min lektyre.)


En kunstner er den som skaper det skjønne. Å åpenbare kunsten og å skjule kunstneren er kunstens mål. En kritiker er den som kan overføre sitt inntrykk av skjønnhet til en ny form eller et nytt materiale.
Den høyeste, så vel som den laveste form for kritikk er en slags selvbiografi.
De som finner uskjønne meninger i det skjønne er fordervede uten å være sjarmerende. Det er en feil.
De som finner skjønne meninger i det skjønne er de dannede.. For dem er det håp.
De er de utvalgte for hvem skjønne ting bare betyr Skjønnhet.
Det finnes ikke noe slikt som en moralsk eller umoralsk bok. En bok er godt eller dårlig skrevet. Det er det hele.
Det nittende århundres avsky for realismen er Calibans raseri over å se sitt eget ansikt i et speil.
Det nittende århundres avsky mot romantikken er Calibans raseri over ikke å se sitt ansikt i et speil.
Menneskets moralske liv utgjør en del av kunstnerens matreriale, men kunstens moral består i å anvende et ufullkomment middel på en fullkommen måte. Ingen kunstner ønsker å bevise noe. Til og med ting som er sanne kan bevises.
Ingen kunstner har etiske sympatier. Etisk sympati hos en kunstner er en utilgivelig stilistisk maner.
Ingen kunstner er noengang morbid. Kunstneren kan uttrykke alt.
Tanken og språket er kunstnerens instrumenter i kunstnen. Synden og Dyden er kunstnerens stoff. Når det gjelder form, er musikerens kunst modellen for alle kunstarter. Når det gjelder følelse, er skuespillerens kunst modellen.
All kunst er på samme tid overflate og symbol. De som går under overflaten, gjør det på eget ansvar. De som tyder symbolene, gjør det på eget ansvar. I realititeten er det tilskueren, ikke livet, kunsten gjenspeiler.
Meningsforskjell om et kunstverk viser at verket er nytt, mangfoldig og levedyktig.
Når kritikerne er uenig, er kunsten i balanse med seg selv.
Vi kan tilgi at en mann skaper noe nyttig, så lenge han ikke beundrer det. Den eneste unnskyldning for skape noe unyttig, er at man beundrer det grenseløst.
All kunst er unyttig.