Those Were The Days

Mer svada om Kunst med stor K, og mer selvskryt til meg og mine.

Jeg ramlet nemlig nylig over en gammel stil - hele tolv måneder gammel, men dog - gammel. Den tok for seg spørsmålet "hva er kunst?", og mens jeg leste ble jeg i grunnen imponert over meg selv. Stilen ble skrevet rett før jul, hvilket betyr at hodet mitt for det meste befant seg alle andre steder enn på tentamen. Jeg hadde glemt både ressurshefte og notatark, men likevel er stilen spekket med kunstreferanser - referanser jeg åpenbart må ha kunnet i hode - skjønt nå glemt. Jeg refererer både til Marcel Duchamp, Artemisa Genteleschi og Britney Spears, alt etter hva jeg argumenterer for og mot. Stilig at jeg kunne det, og jeg tror jammen jeg må lese litt kunsthistorie og repetere.

Videre ble jeg imponert over min egen definisjon, som jeg fremdeles er helt enig i. Og etter litt tenketid kommer minnene strømmende på:
EstAtimer, i en sofa utenfor klasserommet selvsagt, Meg og Mine Nærmeste Venner i dype samtaler om nettopp spørsmålet hva er kunst. Jeg kjenner stoltheten vokse over de tre årene, som jeg vanligvis betrakter med skepsis og mild irritasjon, når jeg husker at vi satt i den sofaen og frivillig diskuterte frem og tilbake om Marcel Duchamp, Yoko Ono og Van Gogh. Det er klart at stilen min bærer preg av våre diskusjoner, både konklusjonen og argumentene er inspirert av disse timene, og åh! så herlig at vi i det hele tatt diskuterte sånt! I ettertid fremstår vi som en liten kunstnerspiregjeng som kunne hørt til "seks fot under", og dette var altså jeg en del av.

Definisjonen min er ganske enkel, men blir selvsagt utdypet i min lange og fine stil. Kort og greit kan det likevel sies sånn:

"Kunst er alt menneskeskapt som stimulerer våre sanser, utfordrer oss til å tenke nytt, innehar en form for estetikk og har en funksjon."

Så enkelt kan det sies. Hva mener du?